Katolsk begravelse

For et par uker siden satt jeg på kontoret mitt og begynte å tenke på å reise hjem å spise middag da ei "hermana" (søster i troen) ringer og spør om ikke jeg kan komme å holde en kort andakt i en begravelse om en halv times tid. Det kom jo litt brått på (som ting ofte gjør her i Peru), men jeg sa jeg skulle komme. Jeg hadde aldri truffet den avdøde, men viste noe om henne, at ho hadde tatt imot Jesus som sin frelser på det siste. Ho hadde aldri gått i kirkene våre, men ho hadde fått høre evangeliet av en annen. 

Det blei ikke god tid til å forberede andakten, for det var 15 min å kjøre til gravplassen, men det som overrasket meg når jeg kom fram var at dette var en tvers igjennom katolsk begravelse med katolsk prest. Jeg begynte å svette litt da jeg skjønte det. Hva skal jeg si? Her står det en katolsk prest som tror at vi må be for sjelen for at den skal komme seg fortest mulig gjennom skjærsilden og at helgener skal hjelpe til med det.

Det var en utrolig fin kirkegård, hvor bare de rike har råd til å begrave sine kjære. De som hviler der blei til og med begravd i bakken med en nydelig grassplen over, noe som ikke er vanlig her i byen. Begravelsen begynte med et rituale jeg bare har hørt om før. Kisten blei stenket med hellig vann med påfølgene "hellige ord" og fadervår og ave Maria. Uten å overdrive blei ave Maria bedt minst 20 ganger og fadervår minst 5. Mange av dere som leser dette har sikkert aldri hørt eller lest ave Maria, så jeg limer den inn her så dere kan lese: Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. Amen.

Hva skal en si i en sånn sammenheng? Jeg følte meg som en fisk på land og ønsket egentlig at jeg skulle slippe å si noe for å være ærlig. Her stå jeg med min Bibel og min tro, mens de fleste av de andre tror på noe annet. Den katolske presten skulte litt stygt på meg når jeg kom fram med Bibelen min og han skjønte nok godt at jeg var en evangelisk kristen. Motvillig gir han meg mikrofonen og mens jorden blir kastet over kisten nede i hullet står jeg der side om side med en streng katolsk prest og prøver å si noen ord om min frelser og Herre. Jeg synes det var en fiasko det hele. Huff så dum og malplasert en kan føle seg. Men Ordet blei sådd, det var min trøst, så er en tilbake til det igjen: Det er Gud som må gi vekst.

Bilde av en vanlig "kirkegård" i Peru - her ligger de avdøde i etasjer.

Skrevet av Per Olav Mangelrød den 25.10.2018

Wibeke

For ca 2 mnd siden kom det Wibeke Vik som ettåring til oss fra norge og skal undervise bana våre, Jenny, Rut og Benjamin (siste er ungen til Håkon og Rode:) i norske fag. Det er vi utrolig glade for!! Det har fungert ok med nettbasert undervining og undervisning med lærer fra NLM, men dette blir noe helt annet. Nå slipper vi mye kjøring og i tillegg har vi fått ei veldig koselig jente her i miljøet vårt som setter fine farger på tilværelsen! 

Wibeke er utdannet lærer, og det var som et bønnesvar at ho kunne komme til oss i peru i år. Ho var på utkikk etter jobb da vi kom i kontakt med henne, og ho sa ja nesten med en gang. Men livet her i peru er nok ganske andeledes enn i norge. Ikke alltid varmtvann i dusjen, mange andre bakterier i maten, lite fine uteområder og mange løshunder er noen av tingene som er realiteten her. Og i tillegg kommer språkstudie som er veldig intensivt i 6 uker. Joda, overgangen er tøff, men det er Wibeke å, og vi er sikre på at dette blir et fint år både for Wibeke, ungene og vi gamlingene. Men legg gjerne Wibeke til på bønnelista de! 

Skrevet av Per Olav Mangelrød den 26.09.2018

Det kom to gutter på døra...

For ca en måned siden satt vi inne hos Håkon og Rode og koste oss med litt mat og hørte på en preken. Det begynte og bli seint på kvelden da det ringte på døra. Hvem kunne det være? Sikkert noen som skulle spør etter vann siden det har vært problemer med det den siste tiden. Får vel stikke ned og se etter. Utenfor sto det to gutter i 13-14 års alderen. De spurte etter Adolfo og Teresa som har vært bestyrere på barnehjemmet tidligere. De var jo ikke til stede. Det viste seg at den ene gutten hadde bodd på barnhjemmet tidligere og seinere flyttet tilbake til mora si. Der hadde han det ikke bra med ei mor som nesten ikke brydde seg om han og en stefar som brydde seg enda mindre. De fikk komme inn og vi gav dem litt mat og et sted og sove for natten. Den andre gutten viste seg bare å være med på lasset og dro hjem til mora dagen etter. Men Alex blei. En koslig gutt som spiser mye:) Vi prøver nå å finne et godt hjem til han, men imens bor han på et rom i kirka og veksler på å spise hos Adolfo og Teresa, Håkon og Rode eller hos oss. 

Ufattelig at ei mor kan behandle sin egen gutt på den måten. Men det er desverre ikke eneste tilfelle her i Peru. Mange har det vanskelig i familien. Jeg kom til å tenke på det som står i jes 49.15-16: Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.

Skrevet av Per Olav Mangelrød den 22.08.2018

Må jeg be høyt for at Gud skal høre?

Dette spørsmålet fikk jeg fra en mann i 60 årene som har fått en sykdom som gjør at han blant annet ikke klarer å snakke så høyt lenger. Jeg blei litt overrasket over spørmålet, men svarte jo selfølgelig at han kunne be uten ord ved bare å tenke. 

For oss er dette et spørsmål som unger kan finne på å stille, men en voksen mann.. Det viser kanskje litt hva en katolikk har lært om det personlige samfunnet med Gud. Gjerningene er det viktige for disse, men det å vite at jeg er Guds barn er en mangelvare. Vi er heldige som har fått høre det livgivende budskapet om Jesus! 

Vi hadde en lang samtale denne mannen og jeg. Han sa ikke så mye pga vanskeligheter med å snakke, men han lyttet og kom av og til med spørmål. Jeg leste fra 2.kor 12.10. "for når jeg er svak da er jeg sterk" -vi må være svake, det er Guds vilje med oss. Det er en tanke som er vanskelig og akeptere, men utrolig godt når en får leve i det. Under samtalen løfter mannen hendene i været og ser oppover, først uten å si noe, så sier han: Takk, takk! Og etter litt samtale spør han om han kan be. Etter bønnen stiller han dette spørsmålet: Må jeg be høyt for at Gud skal høre? 

Om ikke kunskapen var så stor hadde han fått tak i det store budskapet at han kunne være et Guds barn, sjøl om livet hans hadde vært et liv vekke fra Gud, og ikke hadde deltatt på mange katolske messer, glemt å korse seg når han paserte en katolsk kirke eller stenket med hellig vann. Gud ser til de svake! 

Skrevet av Per Olav Mangelrød den 13.07.2018

Det å stå i et kristent arbeid som vi får lov til her ute i Peru er både godt og frustrerende på en gang. Hvorfor ser en ikke mer frukter av arbeidet? Hvorfor skal det være så vanskelig for Ordet å trenge inn i hjertene? Vi har jo det beste budskapet noen kan gå med, men det kan virke så håpløst til tider. 

Men samtidig er det så utrolig godt å få være med. For et par dager siden besøkte vi Emma. Ei dame på rundt 30 år, med 3 jenter fra 2 til 7 år. å komme hjem til Emma er en liten opplevelse. Vi hjalp henne for et ar år side med å bygge seg et rom med murstein og sement, men denne gangen var det for rotete til at vi fikk lov til å komme inn i det, så vi satt på gårdsplassen hennes der ender, høner og klesvask gikk om hverandre. Heldivis har de nå fått gravd et hull i bakken med bølgeblikkplater rundt hvor de kan gjøre fra seg. Men endene og hønene gjør sitt for at en må passe på hvor en setter ned foten. Så der mellom jord og skitt satte vi oss ned og pratet igjen som mange ganger før, men nå var det en god stund siden sist. Jeg må si at jeg beundrer Emma for det pågangsmote og energien ho har, for det å være alenemor i Peru er ikke lett! Nå jobber ho sammen med broren som setter opp hus. Et fysisk fryktelig tungt arbeid, men der tjener ho godt, 60 soles om dagen (ca 150kr). 

Livet til Emma har ikke vært lett, og problemene ser ikke ut til å ta slutt. Også kristenlivet er preget av mye vanskeligheter. Ho gikk for en tid tilbake ut fra kirka vår og over i en kirke der det kristne livet står over alt annet, noe som resulterer i at alt det ytre er det som blir viktig, mens Jesus og friheten i ham kommer i bakgrunnen. Om bare ho kunne fatte evangeliet! Bare ho kunne sett det som står i Joh 8.36: Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Det er så mange treller. Men å være en kristen er å vite seg fri! 

Så spør du kanskje hva som er så godt med dette? Jo bare det å få dele evangeliet er herlig, men jeg tror også på Guds løfter om at den som sår med gråt skal høste med fryderop. Det er ikke forgjeves. Emma kommer til å få se inn i friheten. Den som ber han får!

 

Skrevet av Per Olav Mangelrød den 26.04.2018

3 venninner

Fikk lyst til å legge ut dette bilde av veninnene mine:) Disse bor rett i nærheten av der vi bor og kommer trofast på møtene. Disse tre er hjelper vi litt med mat og klær. Ho nr 2 fra venstre er nesten hver dag ute og prøver å få seg en dagsjobb på en eller annen åker, der det skal høstes inn noe eller såes. Men ofte få ho ikke jobb pga sin høye alder og ikke kan jobbe så effektivt. De to andre er mor og datter. Mor er 96 år gammel og snakker kun Quehua - et stammespråk. Disse har fått åpnet en liten butikk hvor de tjener en liten slant. Men om ikke den materielle rikdommen er så stor, virker det som om de har en skatt i himmelen.

Skrevet av Per Olav Mangelrød den 06.03.2018

Nasjonalt engasjement

Det er fint å se og merke at brødrene og søstrene her ute begynner å bli mer beviste på misjonsoppgaven de kan være med på. Det finnes flere ivrige og aktive sjeler som både gir tid og penger til Guds rike. Og det kommer godt med. Iveren etter å nå flere med evangeliet er stort, men det trengs både arbeidere og midler til å få gjennomført dette. Derfor er det oppmuntrende og fint å se at de nasjonale går sammen og får til projekter. Lørdag var jeg oppe å fikk være med å se på når en del av taket på kirka i Villa Ecologica kom på plass. Et projekt som har en prislapp på i overkant av 25000 kr. Og dette med midler samlet inn av de nasjonale. De er glade og takknemlige for det nye taket, men de ivrer nå for at de kan lønne en evangelist som kan ta seg av et arbeid her i byen eller om de til og med kan sende vedkommene til en annen by eller et annet land. Selv om det å sende ut en misjonær fra de lokale ligger langt fram enda, så er det utrolig fint å merke gløden! 

Flere lignende projekter har blitt gjennomført av de nasjonale de siste to-tre åra. Det blir spennende å følge med videre. Men det er en ting som trengs: forbønn! Vær med å be! For evangelistene, kirkene, radioarbeidet og det sosiale arbeidet!

Her er evangelist Ubaldo med broren Herman oppe å inspiserer takjobben.Sementen blir blandet nede og heist opp.

Skrevet av Per Olav Mangelrød den 28.02.2018

Solstrålen

Jeg ville gjerne dele med dere en enkel men fin hendelse som jeg fikk være med på her om dagen:

Folk som vil snakke med oss i misjonen kommer ofte til oss på kontoret som ligger i sentrum av Arequipa. Og denne dagen når jeg kom til kontoret satt det ei dame i 50-60 års alderen der og prata med de to arbeiderene våre som var der. Ho fortalte oss litt om livet sitt, som hadde vært fylt av mange merkelige hendelser. Men når ho var lita hadde hun hørt om Jesus, men falt fra i ungdomsårene. Gud hadde på underfult vis ført ho tilbake til tro. Og nå satt ho der så bli som ei sol og fortalte oss om hvor mye radioen vår hadde betydd for ho. Gleden var så stor at ho aka seg ut på kanten av sofasetet og nesten satt å hoppa. Vi måtte nesten le av ho der ho satt, men vi blei smitta av gleden hennes, og det var til god ommuntring for oss! Ho gikk nok i ei kirke her i byen nå, men den gav hennne ikke så mye, men for mannens skyld fortsatte ho å gå der. (det er mange evangeliske kirker her som vektlegger mer rikdom og velstand her i livet enn frelsen i Jesus) Så da var det godt å ha radioen å lytte på, for der fikk ho virkelig det som er mat for sjelen.

Det var en herlig liten solstråle som besøkte oss den dagen med kjeks og brus. Ho ringer stadig og oppmuntrer oss i arbeidet. Vi trenger sånne solstråler som med enkle ord er til stor oppmuntring! 

Skrevet av Per Olav Mangelrød den 10.01.2018

Perublogg

På denne bloggen vil misjonærene dele sine tanker og opplevelser fra Peru, og hvordan arbeidet er der.

Rode og Håkon har også sin egen private blogg på familienmalerod.wordpress.com hvor passordet er Arequipa for å lese innholdet.

Arkiv

2024 (1)

januar (6)

2023 (11)

november (7)

september (6)

juli (4)

juni (4)

mai (6)

april (4)

mars (5)

januar (6)

2022 (3)

2019 (2)

mars (5)

februar (5)

2018 (8)

oktober (6)

september (6)

august (2)

juli (4)

april (4)

mars (5)

februar (5)

januar (6)

2017 (5)

november (7)

juni (4)

mai (6)

mars (5)

2016 (9)

desember (3)

november (7)

september (6)

juli (4)

mai (6)

april (4)

februar (5)

januar (6)

2015 (9)

november (7)

oktober (6)

september (6)

mai (6)

april (4)

mars (5)

januar (6)

2014 (9)

november (7)

oktober (6)

august (2)

juli (4)

juni (4)

mai (6)

februar (5)

2013 (1)

desember (3)