Evangelisk Luthersk Misjonslag

Dette spørsmålet fikk jeg fra en mann i 60 årene som har fått en sykdom som gjør at han blant annet ikke klarer å snakke så høyt lenger. Jeg blei litt overrasket over spørmålet, men svarte jo selfølgelig at han kunne be uten ord ved bare å tenke. 

For oss er dette et spørsmål som unger kan finne på å stille, men en voksen mann.. Det viser kanskje litt hva en katolikk har lært om det personlige samfunnet med Gud. Gjerningene er det viktige for disse, men det å vite at jeg er Guds barn er en mangelvare. Vi er heldige som har fått høre det livgivende budskapet om Jesus! 

Vi hadde en lang samtale denne mannen og jeg. Han sa ikke så mye pga vanskeligheter med å snakke, men han lyttet og kom av og til med spørmål. Jeg leste fra 2.kor 12.10. "for når jeg er svak da er jeg sterk" -vi må være svake, det er Guds vilje med oss. Det er en tanke som er vanskelig og akeptere, men utrolig godt når en får leve i det. Under samtalen løfter mannen hendene i været og ser oppover, først uten å si noe, så sier han: Takk, takk! Og etter litt samtale spør han om han kan be. Etter bønnen stiller han dette spørsmålet: Må jeg be høyt for at Gud skal høre? 

Om ikke kunskapen var så stor hadde han fått tak i det store budskapet at han kunne være et Guds barn, sjøl om livet hans hadde vært et liv vekke fra Gud, og ikke hadde deltatt på mange katolske messer, glemt å korse seg når han paserte en katolsk kirke eller stenket med hellig vann. Gud ser til de svake!